Bjarne, som den gamle, erfarne jegeren het, var adskillig mere nøktern - for ikke å si utpreget pessimistisk.
Vi pratet litt om åssen vi skulle jakte og jeg spurte litt om regler og om jeg kunne skyte tiur osv. Da svarte Bjarne at jeg fikk stå helt i ro på anvist plass! Kom haren skulle jeg skyte og la den ligge til hunden kom.
Var jeg så "uheldig" at jeg fikk se en tiur fikk jeg bare skyte, for fugl fantes ikke...så det var ikke noe tema!
Vi dro oppi Skallberget og hadde en fin los i nesten to timer, men ingen fikk has på haren.
Det ble omsider tap, og vi gikk for å se etter finskstøveren Pennti og om han kunne få ivegen att losen.
Jeg gikk for meg sjøl og la i patroner med tanke på om det skulle dukke opp en storfugl. Jeg var på tur nedover en furuhole, og plutselig skjedde ting raskt. Det lettet et storfuglkull og jeg smelte på! Ei røy datt i smellen, men den løp videre på bena og forsvant. Bjarne ropte på meg og spurte hva jeg drev med, og jeg svarte at jeg hadde skutt ned en røy. En annen som hadde hørt smellen var Pennti,og jaggu begynte den å spore på røya. Enden på visa ble at finnen bet ihjel røya.
Jeg ante ei kjeftskure da læremester Bjarne dukket opp akkurat i det jeg brøt opp munnen på finnen får å ta ut røya. Kjeftskure slapp jeg, men jeg skjønte fort at jeg ikke hadde utført noen bragd. Bjarne var sur. Han var streng i ansiktet og sa ikke et ord på 4 timer! Det bet mere enn kjeft!
Da vi langt om lenge var framme på gardsplassen i Hagen der Bjarne bodde, åpnet han omsider munnen igjen: "Dætta går itte èn gong tell!"
Mer ble ikke sagt.
Det var en hard lærepenge og jeg forsto at Bjarne ikke hadde ment at det var fritt fram å skyte fugl - men at han som vanlig hadde svart nøktern og pesimistisk fordi han faktisk var sikker på at det ikke fantes fugl i terrenget der.
Jeg skjøt aldri fugl på harejakt mer....
